Intervjuguiden som tåler høstmørket: slik bygger du den rød tråd for rød tråd

Midt på høsten blir vinduet for gode opptak smalere. Lyset forsvinner tidlig, været endrer planene, og intervjupersonene har ofte full kalender etter sommeren. Da har du sjelden råd til å bruke halve opptaket på å finne ut hva du egentlig vil spørre om. Jeg ser det igjen og igjen på kursene: de som har tenkt gjennom rekkefølgen på forhånd, slipper å improvisere mens batteriet tømmes og kameraet går.

I denne delen av serien om intervjuforberedelse handler det om selve guiden, ikke om researchen som kommer før den. Du trenger ikke et langt dokument. En side holder, så lenge den viser hvor samtalen skal starte, hvor den skal svinge og hvor den skal ende. Alt annet er støy du bærer med deg ut i felt.

Tenk på guiden som et kart du kan brette sammen og stikke i lommen. Den skal hjelpe deg å finne tilbake når samtalen tar en uventet sving, ikke binde deg til hvert eneste ord du har skrevet.

Før du skriver ett eneste spørsmål, formuler hva reportasjen skal si, i én setning. Ikke tema, men påstand eller spørsmål: «Havnen mister plass til småbåtene uten at noen har bestemt det» er noe helt annet enn «havnen». Setningen blir kriteriet du holder hvert spørsmål opp mot. Hører det ikke hjemme under den, flytter du det ned eller stryker det.

Det kan føles stivt, men det sparer deg for mye klipping senere. Henter du hjem tolv minutter om ting som er interessante hver for seg, men ikke henger sammen, har du ikke en reportasje, bare materiale. En klar setning gjør at du hører det du trenger mens intervjupersonen snakker.

På kursene lar jeg deltakerne skrive setningen på et lite kort og legge det ved siden av notatene. Når de er usikre midt i en samtale, er det første de ser.

• Skriv setningen som en påstand eller et åpent spørsmål
• Hold hvert spørsmål opp mot den før du tar det med
• Legg kortet synlig, ikke gjemt i en mappe

Mange lager en nummerert liste på femten spørsmål og går nedover den som et skjema. Resultatet blir flatt, og intervjupersonen merker at du leser. Del heller guiden i tre deler: en åpning som gjør personen trygg, en midtdel der du går inn i det viktigste, og en avslutning som lander.

Åpningen bør være lett å svare på. Be gjerne om en beskrivelse av en vanlig dag eller et konkret sted. Midtdelen er der den røde tråden bor, og her setter du de to eller tre spørsmålene du ikke vil gå glipp av. Avslutningen gir rom for noe personen selv vil legge til.

Under hver del skriver du bare stikkord og ett til tre hovedspørsmål. Resten kommer av seg selv når du lytter, og det er nettopp det som gir levende svar.

Videoreportasje trenger svar som lar seg se for seg. «Hva synes du om utviklingen?» gir ofte en generell mening som er vanskelig å klippe mot bilder. «Kan du fortelle hva som skjedde da du åpnet butikken sist mandag?» gir en liten historie med sted, tid og detaljer.

Prøv å legge inn minst ett spørsmål per del som ber om en konkret episode. Det gir deg også ideer til supplerende opptak, for hver episode har gjenstander og steder du kan filme etterpå. Sjekk at spørsmålene ikke kan besvares med ja eller nei, med mindre du bevisst vil ha et kort svar.

Unngå å stille to spørsmål i ett. Intervjupersonen velger det enkleste, og du sitter igjen med halve svaret.

• Be om episoder, ikke meninger alene
• Ett spørsmål om gangen
• Noter hvilke bilder hvert svar kan kreve

Om høsten må du regne med at tiden skrumper. Intervjupersonen får en telefon, regnet kommer, eller lyset faller før du er ferdig. Marker derfor i guiden hvilke tre spørsmål du må ha selv om alt annet faller bort. Resten er bonus.

Jeg anbefaler å sette omtrentlig tid ved siden av hver del, men ikke som en klokke du følger slavisk. Det er et hjelpemiddel for å merke når du bruker for lenge på åpningen. Har du bare ti minutter, vet du nøyaktig hvor du hopper inn.

Ta også med et par reservespørsmål du kan bruke hvis svarene blir korte. Det er lettere å ha dem klare enn å lete etter dem når stillheten blir lang.

Les guiden høyt for deg selv eller en kollega, og legg merke til hvor setningene snubler. Spørsmål som ser fine ut på papiret, blir ofte tunge å si. Skriv dem om til slik du faktisk snakker. Det gjør også at du kan holde blikket på personen i stedet for på arket.

Be gjerne en kollega spille intervjupersonen og svare vagt, slik virkelige mennesker gjør. Da får du prøvd oppfølgingsspørsmålene dine, de du ikke kan skrive på forhånd. Det er trening i å lytte, og den er verdt mer enn et ekstra spørsmål på arket.

Legg til slutt guiden i lommen sammen med kortet med hovedsetningen. Resten av forberedelsen, som stedet og utstyret, hører til andre deler av kurset.