Slik jobber vi med mikrofonen før og under opptak i felt

Når vi øver på mikrofonplassering, begynner vi sjelden med selve mikrofonen. Vi begynner med stedet. Deltakerne går en runde sammen med meg og lytter: Hvor kommer støyen fra, hva er konstant og hva kommer og går? Et kjøleskap som durer, en vei bak bygget eller en dør som smeller hver tredje minutt avgjør hvor intervjuet bør stå, lenge før noen tenker på utstyr.

Jeg ber alle skrive ned tre lyder de hører og hvor sterke de oppleves, gjerne med ørene alene og uten hodetelefoner. Deretter setter vi på hodetelefoner og hører etter på nytt. Forskjellen overrasker nesten alle. Mikrofonen hører mer enn vi gjør, og den glemmer ingenting av det den fanger. Det er den første erfaringen jeg vil at deltakerne skal ta med seg ut i felt.

Vi jobber med to hovedgrep. Det første er en liten mikrofon festet på intervjuobjektet, vanligvis på brystet, omtrent en håndsbredd under haken. Det andre er en retningsmikrofon på stativ eller bom, tett på men utenfor bildet. Deltakerne prøver begge deler på hverandre, slik at de kjenner hvor ubehagelig det kan være å bli kablet opp av en fremmed.

Vi snakker mye om kabelen. Den skal ikke ligge stram, den skal ikke gni mot klær, og den bør ha en liten løkke som tar opp trekk. Jeg viser hvordan man legger den under jakke eller skjorte uten å gjøre hele situasjonen stiv. Å forklare rolig hva du gjør, før du rører noen, gjør mer for lyden enn dyrt utstyr, fordi et avslappet menneske snakker jevnere.

• Mikrofonen festes jevnt, ikke i en kant som kan brette seg
• Kabelen får en løkke som tar opp trekk
• Retningsmikrofonen peker mot munnen, ikke mot støykilden

Hver øvelse har en fast rutine før opptak. Mikrofonen kobles til, hodetelefonene på, og intervjuobjektet får et enkelt spørsmål som ikke er en del av intervjuet, for eksempel hva som var frokosten i dag. Svaret gir oss et naturlig stemmenivå uten at det føles som en prøve.

Vi ser på nivåmåleren og lytter samtidig. Måleren kan se fin ut mens lyden likevel har en svak susing eller en lav brumming. Omvendt kan lyden høres grei ut mens nivået ligger så lavt at det blir bråk når det skrus opp senere. Jeg lar deltakerne ta opptak av samme stemme på tre ulike nivåer og sammenligne dem i etterkant. Etter den øvelsen slutter de fleste å stole på bare ett av de to.

• Test med et uforpliktende spørsmål først
• Sjekk nivå og lyd samtidig
• Ta et kort prøveopptak og spill det av

Ute i felt går ting skeis. Vind tar tak i mikrofonen, en traktor starter på nabotomten, eller intervjuobjektet beveger seg mye. I kurset lager vi bevisst slike situasjoner. Én gruppe filmer ved en åpen havn, en annen i et trangt rom med ekko, og vi sammenligner hva som faktisk gikk an å redde.

Vindhette er det første svaret på vind, men ofte holder det ikke. Da flytter vi oss ti meter, ber objektet snu ryggen mot vinden eller bruker kroppen til å skjerme mikrofonen. Ved gjentatt støy tar vi en pause og spør om vi kan vente. De fleste sier ja. Å be om et par minutter er langt billigere enn å miste en god uttalelse til bråk som ikke lar seg fjerne.

Mellom øktene får deltakerne en liten hjemmeoppgave: ta opptak av en venn eller et familiemedlem i to ulike rom, og skriv noen linjer om hva som skilte dem. Mange velger kjøkken og stue og oppdager at et rom med tepper og gardiner låter helt annerledes enn et med harde flater.

Vi hører på noen av opptakene i fellesskap, uten å dømme. Poenget er å trene ørene, ikke å levere perfekte filer. Jeg legger merke til at deltakere som gjør denne oppgaven, kommer tidligere til poenget i neste økt og stiller bedre spørsmål om plassering. Det er også et trygt sted å gjøre feil, fordi ingen står og venter på at du skal bli ferdig.

Til slutt noe jeg gjentar ofte: ingen mikrofon redder en dårlig forberedt opptaksdag. Vi lærer ikke bort at dyrt utstyr er svaret, men at lytting, plassering og rolig kommunikasjon med intervjuobjektet gjør mest. Utstyr kan komme senere, når du vet hva du mangler.

Kurset gir deg ingen garanti for perfekt lyd hver gang, og det skal det heller ikke. Det gir deg en arbeidsmåte du kan gjenta, med noen faste sjekker som fanger opp de vanligste feilene. Resten kommer med praksis, og praksis er det vi bruker mest tid på sammen i øvelsene våre, ute og inne.