Verktøyene vi tar med når vi sjekker en lokasjon på forhånd

Når jeg skal på lokasjonssjekk, pakker jeg ikke kamerabagen. Jeg tar med et lite sett som får plass i jakkelommen og en liten skulderveske: notatbok, mobil med kamera, hodetelefoner og en bærbar lydopptaker. Poenget med sjekken er å lære stedet å kjenne, ikke å filme det. Jo mindre utstyr jeg har med, desto mer oppmerksom blir jeg på det som faktisk påvirker opptaket.

Deltakerne på kursene våre spør ofte om de må kjøpe noe spesielt før de kan gjøre en skikkelig sjekk. Svaret er nei. Mobilen brukes som lysnotat og bildearkiv, og notatboken er viktigere enn alt annet. Verktøyene er billige, men metoden krever disiplin: vi går gjennom de samme punktene hver gang, uansett om stedet er en havnekai eller et kontor.

• Notatbok og penn, gjerne med forhåndstrykt sjekkliste
• Mobil for bilder og enkle lysnotater
• Bærbar lydopptaker og hodetelefoner
• Målebånd eller skritt for å anslå avstander

Øynene våre justerer seg så raskt at vi lett undervurderer hvor mye lyset forandrer seg. Derfor tar jeg bilder med mobilen av samme utsnitt på to eller tre tidspunkter, helst nær det klokkeslettet opptaket skal gjøres. Bildene viser hvor skygger faller, hvor bakgrunnen blir for lys og hvor ansiktet til den intervjuede havner i motlys.

I mellomhøsten står sola lavt, og det gir både vakkert lys og lange skygger. En vegg som ligger i sol klokken elleve, kan ligge i full skygge klokken to. Jeg skriver ned himmelretning, tidspunkt og hvilke vinduer eller åpninger som slipper inn lys. På kursene lar vi deltakerne tegne en enkel skisse av stedet med pil for sola. Det tar fem minutter og sparer ofte en time med flytting av stativ på opptaksdagen.

• Bilder av samme utsnitt på ulike tidspunkter
• Notat om himmelretning og klokkeslett
• Enkel skisse med pil for sollys og skygge

Støy er det som oftest ødelegger et ellers godt opptak, og det hører vi dårligst uten hjelp. Jeg tar derfor med lydopptakeren, setter på hodetelefonene og tar opp tretti sekunder med stillhet på hvert sted jeg vurderer. Hodetelefonene avslører ting øret ellers filtrerer bort: summing fra kjøleskap, ventilasjon, trafikk i det fjerne eller et lysstoffrør som durer svakt.

Så går jeg rundt i rommet og lytter etter forskjell. Ofte er lyden bedre to meter fra ytterveggen eller i et hjørne med myke flater. Jeg noterer også når støyen kommer: skolegård i friminuttet, kirkeklokker, varelevering om morgenen. Slike tidsmønstre lar seg planlegge rundt, men bare hvis du har sjekket i forkant. Opptakene lagrer jeg som referanse, slik at vi kan sammenligne to steder uten å stole på hukommelsen.

• Tretti sekunder stillhet med opptaker på hvert sted
• Gå rundt og lytt etter forskjell med hodetelefoner
• Noter når støykildene er aktive

Et sted kan se perfekt ut og likevel være umulig å jobbe i. Derfor går jeg veien fra parkering til opptaksstedet med utstyrsbagen i tankene: hvor mange trapper, hvor smale dører, finnes det heis, og hvor langt er det til nærmeste stikkontakt. Jeg måler med skritt og skriver ned hvor lang tid turen tok.

Like viktig er tillatelsen. Jeg spør hvem som bestemmer over stedet, om vi trenger avtale før opptak, og om andre mennesker kommer til å gå gjennom bildet. En havnekai kan høre til et selskap, en gårdsplass til et borettslag. Å ringe i forkant er en del av metoden, ikke en formalitet. Navn og telefonnummer til kontaktpersonen går inn i notatboken sammen med alt det andre.

• Rute fra parkering til opptakssted, med tidsbruk
• Trapper, dører, heis og stikkontakter
• Hvem som må gi tillatelse, og kontaktinfo

Alt dette ender i én side. Jeg bruker samme oppsett hver gang: sted og kontaktperson øverst, deretter lys, lyd, tilgang og en linje med forslag til plassering av intervjuobjektet. Når siden er fylt ut, kan hvem som helst i teamet lese den og forstå stedet uten å ha vært der.

På kursene lar vi deltakerne lage sin egen sjekkliste og bruke den på en reell lokasjon i nærheten. Mange oppdager at de allerede har ni av ti punkter på plass, men at det tiende, ofte støy, var det de ville ha oversett. Listen er ikke ferdig for alltid. Etter hver opptaksdag tar jeg den frem igjen og legger til det jeg skulle ønske jeg hadde sjekket.

Jeg har også lært å skrive ned ting som virker uvesentlige, for eksempel hvilken dør som klemmer eller hvor det er mobildekning. Slike småting blir viktige når tiden er knapp.

En lokasjonssjekk tar ofte en time til halvannen, inkludert reisetid, og den koster nesten ingenting i utstyr. Det den gir, er færre overraskelser og en roligere opptaksdag. Du vet hvor stativet skal stå, når lyset er best og hvilken tid på dagen du bør unngå.

Metoden vokser ikke med utstyrsbudsjettet. Den vokser med vanen. Jo flere steder du har sjekket, desto raskere ser du hva som betyr noe, og desto mindre notatbok trenger du. Men også erfarne bruker listen, fordi stedene alltid skiller seg fra hverandre på små, avgjørende måter.